Arnfinn Paus
SPRÅKKURS I ASPÅSVEIEN HØSTEN 1998

Å være vert for nicaraguanske venner er vi blitt vant til etterhvert i vårt hus. Både ungene og Synnøve og jeg synes det hører med til hverdagen å huse fra 1 til 3 lærere fra Puerto Cabezas et par ukers tid i løpet av høsten. Så også i år. Det var tre brave menn som meldte sin ankomst i slutten av august. Inspektør Julio fra yrkesskolen, engelsklærer Roy fra allmennfagskolen og eldstemann i laget og delegasjonsleder Leo Chow, også fra yrkesskolen.

Etnisk sammensatt er selskapet også. Det er ikke nok å konstatere at vi har nicaraguanere i huset. Julio er miskitu og er følgelig vokst opp med miskituspråket, selvom han i sitt voksne liv er minst like spanskspråklig som noen annen i byen. Roy er creoler og engelskspråklig. Det betyr creolerengelsk, som jo er en standard innen engelsk på linje med amerikansk eller britisk engelsk. Men det er på papiret. Selvbildet er noe annet. De er vokst opp med den sannhet at de ikke snakker ordentlig engelsk. "My English is so bad! So bad!!" hevda Roy. Det var langt på veg hans refreng de to ukene han var hos oss.

Vi på vår side satt med ørene på stilker for å få med oss nye varianter og uttrykk, - vi er da engelsklærere!! Roy ønska seg et helt år i Norge for å lære bedre engelsk! Det er sterkt, - vi snakker jo om morsmålet hans. Hvis synspunket er representativt, høres det ikke bra ut for creolenes selvhevdelse og tiltru til egne krefter hjemme i Puerto.

Reint språklig er det mye å sette tenna i for en språklærer:

- them shoes no good for mountain walks;

- we goin;

- is that woman Tim him wife?

Og hvorfor skulle ikke dette være riktig språk? Det er i alle fall ingen naturlover som stenger for creolenes uttrykksformer i engelsk slik de har utviklet seg i Karibia de siste 3-400 åra. Anerkjent som egen skriftstandard ble det altså for få år siden. Nå er det selvbildet og de språkpsykologiske barrierer som gjenstår. Det er et større og mer langsiktig arbeid enn å vedta en språknorm. I skoleverket kan man velge også i Øst-Nicaragua: - Skal det være standard engelsk eller creolsk? Det bør ikke overraske noen at de fattigste foreldrene, de med minst skolegang har størst hang til å velge standard engelsk for sine barn. Dette er folk som kjenner sin egen tristesse og man skal vokte seg vel for å fortelle hva som er best. - I Nord er de rike: - lær deg deres språk, min sønn, så får du det bedre enn meg, har vel mang en far prediket både før og nå.

Velutdannede folk som sitter noe bedre i det, kan i større grad tillate seg å se verdien i den lokale kulturen. Så har de vel kunnskaper og økonomi nok til å finne bekreftelse på sitt eget i det creolske, og at det nytter å komme opp og fram også for underkjente kulturer bare man jobber hardt nok. Også i fylket RAAN i Nicaragua gjelder det at lokal kultur er mest for de utdannede, midlere sjikt i befolkningen, og at for de fattigste blant fattige stikker undertrykkingen og den daglige ydmykelsen for dypt til at man kan tillate seg å se noen som helst verdi i for eksempel creolsk engelsk.

I motsetning til creolene, som utgjør en minoritet på omlag 10% i Puerto og omegn, framstår miskitufolket med mer frimodighet overfor sin kultur. Så utgjør de da flertallet i regionen med sine vel 60% av befolkninga i fylket. De kan takke sandinistrevolusjonen for at de i dag har et skriftspråk, grammatikker og ordlister og tospråklig opplæring i barneskolens første 4 år.

Ikke alle stod på den siden i kampen om nasjonen i 80-åra. Men samtidig må man få fram at motstanden mot det nye mest av alt både var og er motstand mot sentralmakta og mot Managua. Man snakker gjerne om nicaraguanerne i vest som "spanjolene", og skal man et ærend til hovedstaden, reiser man "til Nicaragua"!

Våre venner Julio og Leo definerte seg som miskituer, men folk som etnisk sett er "reint miskitu", er så godt som umulig å finne, selv ute på landsbygda. Her går nok familiehistoriene på kryss og tvers over diverse etniske grenser gjennom generasjonene. Julio er nok ganske mye spanjol også, og Leo er halvt eller kvart kineser. Chow-familien er en betydningsfull kineserfamilie i byen med flere forretninger, en kinarestaurant og en del annen næringsvirksomhet. Og Leo har slått seg på undervisning i handelsfag, kontorfag og økonomi.

Men aller mest er han miskitu med en veldig formidlingsiver når det gjelder miskituspråket.

Det merket Ida i våres under SVS sin reise. Nå var det vår tur, rundt kjøkkenbordet etter kveldsmaten og om kveldene ellers.

-Tenki pale! sa Leo etter maten. -Thank you very much! suplerte Roy. Så fikk de ungene inn på banen også, og slik fikk de noen norske uttrykk med seg på vegen også: takk for maten!

- Yang tuktan wal brisna, meddelte Leo en kveld. -Jeg har to barn.

- Papi ki inska aialkra, fortalte han også; - far min var fisker.

Jeg på min side slo til med at min far var ingeniør, men da stoppa kurset opp for en stund.

Noe ord for det kunne han ikke replisere med. Så fikk vi vel slått fast at det neppe var overskudd på ingeniører i miskitubygdene i gamle dager! Vi dro inn på tryggere språklig grunn:

-Yang maistro: jeg er lærer;

-Man skul tuktan: - du er student.

Så bar det utpå igjen:

-Mairin pain yang laik: - jeg liker (den) pen(e) dame(a);

-Mairin aukam pura yang laik: - jeg liker den peneste dama!

Andre dager var Leos konsentrasjon over i mer praktisk lei, som f.eks.:

- Li auisa: det regner;

- Kaisa aitabaia: skal vi gå og svømme? ( Denne må alle sortlendinger som skal på utvekslingsreise lære seg!);

- Plun aidao kisa: jeg er sulten;

- Li din aidao kisa: jeg er tørst;

- Brit piaia: jeg spiser brød.

Historisk sett er miskituspråket svært påvirket av engelsk. De var i lang tid i allianse med engelskmennene mot spanierne. Britene etablerte til og med et eget kongedømme under navnet Mosquitia allerede på 1600-tallet og dro med seg en lokal høvding over til Jamaica for å krone ham under det klingende navnet Jeremy den første. Uniform fikk han også! Flere slike kuriøse episoder finnes, der man fort ser det latterlige i kolonialistenes framferd, ved siden av det brutale og grusomme som historen ellers beretter om.

Noen eksempler på engelske lånord er f.eks. brit for bread. Laik er rein lydskrift for like.

Dessuten er det en modernisert, parallell tallrekke med utgangspunkt i engelsk til den tradisjonelle tallrekke, som bygger på 20-talls- og ikke 10-tallssystem.

Over til mat igjen:

Sab ansarasar: - hvor er butikken? - Kanskje Leo hadde gitt opp håpet om mer å spise denne ettermiddagen? Folket i Aspåsveien 16D er nok ikke kjent først og fremst for sitt høyprofilerte kjøkken, det må vel innrømmes. Men én ting har vi lært oss: alt fra havet skal stekes og pepres ihjel både lenge og vel. Da går det ned på høykant, og skryt får vi også! Vår ellers så nensomme omgang med trekking av kokefisk eller lett fresing i stekepanne er det bare å glemme: det blir jo ikke skikkelig mat av sånt!

Apropos mat og drikke: Roy var adventist og meget nøye med å unngå kjøtt og skalldyr, øl,vin, kaffe og te. Der i gården ble det mye brød og ost og urtete. Julio og Leo var medlemmer av Moravakirken. De spiser det meste, men skal ikke danse eller drikke alkohol.

Leo overholdt dette veldig nøye. Julio var ikke-praktiserende morava på lørdager og med den klare regel at alkohol kun finnes i rom! Dette var ikke vanskelig i det hele tatt for vertskapet.

Vår tverrkulturelle hverdag både i språk, historie, familiestruktur samt mat- og drikkevaner ga (bokstavelig talt) mye næring til våre høyst flerspråklige samtaler.

Men våre tre mannlige gjester var svært bekymret da Synnøve pyntet seg for å gå på fest aleine en fredagskveld. Da var det betydelig uro å spore, og hva slags macho var nå hr. Paus som ikke slo ned på sånt: å gå ut er jo bare en mannsgreie, det vet jo alle!

Desto større lettelse og dertil hørende anerkjennelse da det ble klart at det dreide seg om damelag hjemme hos Inga og at det skulle kjøres privatbil fra dør til dør!

To uker går fort. Det er en krevende form å bli kjent på. Nettopp når det begynner å bli lettvint med besøk i huset, brytes det av. Gjestene våre kjenner dette ekstra sterkt, - de som er på besøk i vår velstand og skal hjem til sine vanskeligheter og fattigslige liv. Det er ikke bare enkelt å gjøre avskjedsseansene lette og muntre, men det må jo helst være lyst og lett og med iallefall noen forsikringer om kanskje å få møtes igjen en dag.

- Aisabe! prøver vi i en litt anstrengt lett tone.

- Ha det! Ha det bra! får vi tilbake.

- Aisabe yuala kat! - På gjensyn! - Until next time! Det er Roy som avlutter, nå på standard engelsk.

Arnfinn Paus