Ida var en aktiv elev, som her på skolebenken sammen med en av elevene ved almennfagskolen INCHU, i Puerto Cabezas.

Les også:
En miskito på jakt etter hammer og spiker
Av AKSEL NÆRSTAD (Artikkel om en miskitoindianer som mistet alle eiendeler under orkanen Mitch)

Ida Th. Solhaug, 2mu

Jeg som ikke kunne spansk, skjønte fort at samtalene mellom meg og nicaraguanerne lett kunne bli noe ensformige. De sa noe til meg på spansk, jeg smilte og svarte vekselsvis "si, si" og "moi bien", mine eneste spanske gloser. Så da jeg havnet ved siden av en indianer under velkomstmiddag i Puerto Cabezas, prøvde jeg å få i gang en samtale på indianerspråket i stedet. Sjakktrekk! Fra da av konverterte jeg til miskito. Det slo an. Hvite, lyshårede jenter som snakker miskito, er sjelden vare i Puerto Cabezas. Resten av turen gikk jeg under navnet "profesora de Miskito".

Det var ikke så vanskelig å lære seg miskito. Jeg gjentok det de sa, de klappet i hendene og var strålende fornøyde. Skjønt det slo ikke alltid like heldig ut. Jeg presterte å spørre en indianerhøvding: "man mairin brisna?", en setning som jeg stadig fikk høre og som virket relativt populær. Han ble stille en stund. Så lo han. Lenge. Jeg lo, jeg og.

Da jeg etterhvert skjønte at jeg nettopp hadde spurt indianerhøvdingen om han hadde mannlig kjæreste, stivnet gliset mitt. 

Miskitoindianerne

Miskitoene er indianere som bor langs Atlanterhavskysten i Nicaragua og Honduras. Cirka 8 prosent av Nicaraguas befolkning er indianere, men de utgjør 60 prosent av befolkningen i fylket RAAN, der Puerto Cabezas ligger. Denne etniske minoriteten har vært oversett og undertrykt av myndighetene fra kolonitiden og fremover. For eksempel fikk ikke miskitobarn lov å snakke miskito i skolen, all undervisning foregikk på spansk. Etter revolusjonen kom det på 80-tallet en ny lov om tospråklig opplæring i barneskolen til og med fjerde klasse.

Da vi besøkte klassene, så vi at elevene som var miskito ofte hadde problemer med å følge undervisningen, som er på spansk. Elevene lærer verken miskito eller spansk skikkelig, og mister dermed det fundamentet andre barn har i sitt eget morsmål. Det har ikke blitt lagt stor vekt på å ta vare på indianernes kulturarv, de færreste av elevene lærer noe som helst om urbefolkningen i landet. Men det skjer heldigvis noe, vi besøkte for eksempel en institusjon som samlet og skrev ned indianske myter og sagn, lagde ordbøker på miskito og gav ut historiebøker på språket.

Da vi kjørte gjennom indianerlandsbyen og så de gamle konene som satt i skyggen av store mangotrær og ristet cashewnøtter over flammene, fikk jeg mest lyst til å hoppe av bilen vår og bli igjen. Jeg ville naturligvis fort funnet ut at å bo i Latin-Amerikas nest fattigste u-land ikke bare var idyll. Alltid nok mat, vann (!), klær, penger - rettigheter, skole - hører min verden til. Men det gjør stressa mennesker også. Som om vi er redde for all den tida vi har spart takket være vaskemaskin, micro, bil og brødmaskin, skal kastes bort - gå til spille. Tid er penger, derfor løper vi langs fortauene og stopper aldri opp... Jeg tror miskitoene lærte meg at det finnes andre måter å leve på enn vår.

Ida Th. Solhaug, 2MU