- vi får tid til å fordøye egne opplevelser;
- vi får tid til å forberede gjenbesøket;
- vi går ut fra at noen av de samme vurderingene gjøres på vennskapsskolene;
- vi får treffe hverandre hvert halvår.
 |
Fra venstre: Ida, Marit, Veronica, Camilla, Marte, Grete, Arnfinn og Hege Monica |
Andre skoler gjør
det annerledes. De reiser ut på sin
utvekslingsreise, og gjestene blir med dem hjem
på sin utveksling de påfølgende ukene. Vi tror
nok dette kan være fint for dem som er direkte
involvert i utvekslinga. Denne løsninga har
vært vurdert ganske grundig hos oss i 1998 og
nå på nyåret i 1999, men vi har begge ganger
kommet til at det blir bedre for gjestene om vi
har fått et pust i bakken og fått forberedt oss
skikkelig. Konsekvensene av felles tilbakereise
til Norge er jo at det vil gå et år mellom
hvert besøk. Nytt av året var deltakere fra musikklinja og fra idrettslinja. Særlig musikklinja satte sitt preg på delegasjonen i år med 3 elever og 1 lærer. Idrettslinja var representert med 1 elev. Dermed var allmennfag, den klart største linja ved skolen, i mindretall for første gang. Hvem ville vel trodd at det skulle skje da vi startet i 1996! |
Vi er jo ikke akkurat misfornøyd med at vi har greidd å få så mange ulike studieretninger direkte involvert i utvekslingene disse åra: tekniske byggfag/rørlegger har vært representert både med lærer og med elev, fiske & fangst med lærer.
Mellom disse høydepunktene som reisene jo er, holder vi koken i 2UL- u-landsvalgfaget vårt. De som går i 2.klasse og er med på reise forplikter seg til å være med som ressurspersoner også året etter. De får godkjent valgfaget 3UL i tillegg og pålegges i perioder egne oppgaver i form av presentasjoner og informasjon til de nye.
Dessuten har vi hele tiden hatt et aktivt og ivrig elevråd som har jobbet med dugnadsarbeid til fordel for prosjektet. Dette har gitt økonomi til å yte litt ekstra når gjestene har vært hos oss (dagpenger/ reisestipend, fritidsprogram etc.). Mye viktigere enn dette er det at vi etter ønske fra våre vennskapsskoler har organisert en stipendaksjon ved skolen. Dette kom i gang i beskjeden skala det andre året i prosjektet med stipend til 28 elever. I 1998 steg dette til 155 stipender fordelt på 55 i yrkesskolen og 100 i allmennfagskolen. Skolene fikk samme sum, men skolepengesatsene er høyere på yrkesskolen. Under Internasjonal Uke om høsten er hele skolen involvert i prosjektet.
Det er de også når vi har Nicaragua-besøk tidligere i første termin. Vi har opparbeidet en tradisjon med høytidelig velkomst i aulaen for hele skolen. Vi bruker aulaen også ved avslutninga. Musikklinjekoret og andre kulturelle innslag er en selvfølge, dessuten synger hele skolen de to nasjonalsangene av hjertens lyst! Representanter for elevene, lærerne og gjestene holder sine velkomsthilsner og avskjedstaler. I løpet av besøket er vi nøye med at gjestene får se hele skolen: avdelingene i Øksnes og i Bø og alle studieretningene.
Det er fint å se engasjementet hos elevene i dette og vi tror det er et resultat av at vi etter beste evne forsøker å inkludere hele skolen. Utvekslingsbesøket fungerer dermed som lim i våre systemer her ved SVS også. Vi tror vi høster noen gevinster her når det gjelder det sosiale miljøet ved skolen.
Når det gjelder stipendprogrammet, er skolens oppgave er å være nøye med hvordan selve utvelgelsen og utdelinga skjer. Vi har lagt stor vekt på at det skal gis til elever som er i sitt avsluttende år for å unngå at noen får flere år og andre aldri tildeles noe. Fra de nicaraguanske skolene har ønsket om å premiere elever som oppfører seg skikkelig og som jobber jevnt å trutt vært viktige kriterier. Disse kriteriene har vi oppnådd gjensidig enighet om. For oss norske har det vært nødvendig å ta inn over oss at oppførsel og flid er helt sentrale i skoleverket i Nicaragua. Elevrettigheter og medbestemmelse står rett og slett ikke på agendaen her!
For å slippe unødvendig rot, har vi anbefalt at stipendene deles ut i form av fravær av skolepenger. Allmennfagskolen brant seg litt på først å dele ut pengene for så å kreve dem inn igjen på seinere tidspunkt. Det fungerte ikke spesielt godt! Nå har de imidlertid lagt om rutinene.
På de følgende sidene kommer inntrykkene fra hver enkelt av oss i tur og orden. Naturlig nok blir det mest fra sortlendingenes opplevelser i Puerto Cabezas. Men vi har fått mer respons fra gjestene våre denne gangen, så balansen i rapporten er noe bedre i år enn tidligere.
Dessuten er det flere bilder! Musikklærerinna vår har lært å skanne, og som man vil se gått fullstendig av skaftet. Men fargerikt er det blitt!!
Arnfinn Paus
