UTDRAG FRA ÅRSRAPPORTEN FOR NICARAGUAPROSJEKTET 1998 VED SORTLAND VIDEREGÅENDE SKOLE

Oversikt over deltakerne i delegasjonene 1998

 

ARTIKLER:

Elever:
Camilla Carlsen, allmennfag
Grete Haug Pettersen, allmennfag
Veronica Johansen, idrettslinja
Marte K. Johansen, musikklinja
Marit Nygård, musikklinja
Ida T. Solhaug, musikklinja

Lærere:
Hege Monica Eskedal
Arnfinn Paus

Tolk/SAIH-representant:
Trond Berget

PUERTO CABEZAS’ DELEGASJON 1998 (HØST)

Elever:
Lester Manuel Martinez, Inatec -YF
Manual Carvajal, Inatec -YF
Jazmin Ruís Hodgson, Inhco -AF
Romeo Mitchell Thom, Inhco -AF

Lærere:
Leonardo Chow Matuz, Inatec -YF
Julio Cornajo Docente, Inatec –YF
Roy Renal Forbes Waters, Inhco- AF
Rosa Aura Palacios Rizo, Inhco –AF

 

Til toppen av siden

 

INNLEDNING

Arnfinn Paus

Her foreligger rapporten for Nicaraguaprosjektet 1998. På ny har vi hatt engasjerte elever med på utvekslingsreise i mars, og vi har hatt topp motiverte folk fra Puerto Cabezas på besøk hos oss i august-september. Vi har erfart at det er mange gode grunner til å ha denne rutinen:

- vi får tid til å fordøye egne opplevelser;
- vi får tid til å forberede gjenbesøket;
- vi går ut fra at noen av de samme vurderingene gjøres på vennskapsskolene;
- vi får treffe hverandre hvert halvår.

Andre skoler gjør det annerledes. De reiser ut på sin utvekslingsreise, og gjestene blir med dem hjem på sin utveksling de påfølgende ukene. Vi tror nok dette kan være fint for dem som er direkte involvert i utvekslinga. Denne løsninga har vært vurdert ganske grundig hos oss i 1998 og nå på nyåret i 1999, men vi har begge ganger kommet til at det blir bedre for gjestene om vi har fått et pust i bakken og fått forberedt oss skikkelig. Konsekvensene av felles tilbakereise til Norge er jo at det vil gå et år mellom hvert besøk.

Nytt av året var deltakere fra musikklinja og fra idrettslinja. Særlig musikklinja satte sitt preg på delegasjonen i år med 3 elever og 1 lærer. Idrettslinja var representert med 1 elev. Dermed var allmennfag, den klart største linja ved skolen, i mindretall for første gang. Hvem ville vel trodd at det skulle skje da vi startet i 1996!

Vi er jo ikke akkurat misfornøyd med at vi har greidd å få så mange ulike studieretninger direkte involvert i utvekslingene disse åra: tekniske byggfag/rørlegger har vært representert både med lærer og med elev, fiske & fangst med lærer.

Mellom disse høydepunktene som reisene jo er, holder vi koken i 2UL- u-landsvalgfaget vårt. De som går i 2.klasse og er med på reise forplikter seg til å være med som ressurspersoner også året etter. De får godkjent valgfaget 3UL i tillegg og pålegges i perioder egne oppgaver i form av presentasjoner og informasjon til de nye.

Dessuten har vi hele tiden hatt et aktivt og ivrig elevråd som har jobbet med dugnadsarbeid til fordel for prosjektet. Dette har gitt økonomi til å yte litt ekstra når gjestene har vært hos oss (dagpenger/ reisestipend, fritidsprogram etc.). Mye viktigere enn dette er det at vi etter ønske fra våre vennskapsskoler har organisert en stipendaksjon ved skolen. Dette kom i gang i beskjeden skala det andre året i prosjektet med stipend til 28 elever. I 1998 steg dette til 155 stipender fordelt på 55 i yrkesskolen og 100 i allmennfagskolen. Skolene fikk samme sum, men skolepengesatsene er høyere på yrkesskolen. Under Internasjonal Uke om høsten er hele skolen involvert i prosjektet.

 

Det er de også når vi har Nicaragua-besøk tidligere i første termin. Vi har opparbeidet en tradisjon med høytidelig velkomst i aulaen for hele skolen. Vi bruker aulaen også ved avslutninga. Musikklinjekoret og andre kulturelle innslag er en selvfølge, dessuten synger hele skolen de to nasjonalsangene av hjertens lyst! Representanter for elevene, lærerne og gjestene holder sine velkomsthilsner og avskjedstaler. I løpet av besøket er vi nøye med at gjestene får se hele skolen: avdelingene i Øksnes og i Bø og alle studieretningene.

Det er fint å se engasjementet hos elevene i dette og vi tror det er et resultat av at vi etter beste evne forsøker å inkludere hele skolen. Utvekslingsbesøket fungerer dermed som lim i våre systemer her ved SVS også. Vi tror vi høster noen gevinster her når det gjelder det sosiale miljøet ved skolen.

Når det gjelder stipendprogrammet, er skolens oppgave er å være nøye med hvordan selve utvelgelsen og utdelinga skjer. Vi har lagt stor vekt på at det skal gis til elever som er i sitt avsluttende år for å unngå at noen får flere år og andre aldri tildeles noe. Fra de nicaraguanske skolene har ønsket om å premiere elever som oppfører seg skikkelig og som jobber jevnt å trutt vært viktige kriterier. Disse kriteriene har vi oppnådd gjensidig enighet om. For oss norske har det vært nødvendig å ta inn over oss at oppførsel og flid er helt sentrale i skoleverket i Nicaragua. Elevrettigheter og medbestemmelse står rett og slett ikke på agendaen her!

For å slippe unødvendig rot, har vi anbefalt at stipendene deles ut i form av fravær av skolepenger. Allmennfagskolen brant seg litt på først å dele ut pengene for så å kreve dem inn igjen på seinere tidspunkt. Det fungerte ikke spesielt godt! Nå har de imidlertid lagt om rutinene.

På de følgende sidene kommer inntrykkene fra hver enkelt av oss i tur og orden. Naturlig nok blir det mest fra sortlendingenes opplevelser i Puerto Cabezas. Men vi har fått mer respons fra gjestene våre denne gangen, så balansen i rapporten er noe bedre i år enn tidligere.

Dessuten er det flere bilder! Musikklærerinna vår har lært å skanne, og som man vil se gått fullstendig av skaftet. Men fargerikt er det blitt!!

Arnfinn Paus

 

Til toppen av siden

 

STAKKARS MARIA

Trond Berget

 

Stakkars Maria
og hennes fantasi
om at hovedstaden er det beste
for å komme ut av fattigdom

Første kveld i Managua slo vi opp i avisenes Hva skjer i kveld og oppdaget at selveste Enrique Luis Mejia Godoy skulle holde konsert på La Buena Nota - Den Pene Noten. Brødrene Mejia Godoy var de største og beste ambassadørene for sandinistene på 80-tallet. Luis Enrique har holdt formen både musikalsk og sosialt absolutt bedre enn broren Carlos som mer har viet seg til romantiske svisker.

Hun kom fra landet til byen
en natt forlot hun Terencio
i et lite hus
luktende av tobakk og rom
gråter Maria sin melankoli

La Buena Nota var nesten full da vi ankom på kvelden. Rett før hadde vi spist fisk, blekksprut og skjell til middag, rå vil noen si, ikke varmebehandlet er kanskje en vakrere beskrivelse. Fiskerestauranten Peruansk Hjørne hadde bekreftet at de peruanske fiskerestaurantene er de beste og serverte oss en god peruansk nasjonalrett - sitronmarinert ceviche. Nesten alle ville prøve, blekksprut er for godt til å være agn.

Om dagen lager hun mat, vasker og stryker,
selger lotteri her på Metrocentro,
alle nettene er hun på egnede steder og leier ut kroppen sin.

Alle blant publikum kjente Luis Enrique godt, kunne tekstene, ropte på sine favoritter. Den mest populære sangene fra en av nyeste platene, Grunner til å leve, handler om stakkars Maria som reiste fra landet for å søke lykken i Managua. La Buean Nota-konserten hadde i starten et sterkt ønskepreg, så hvorfor ikke overraske med norsk deltakelse på konserten? Drosjebil tilbake til hotellet for å hente munnharpene, rask gjennomspilling av Sønnavindsvalsen, forespørsel til Luis Enrique om han i pasen hadde lyst til å høre på munnharpespill fra Tierra Negra i Nord-Norge. Selve audition gikk veldig bra, Luis Enrique ville gjerne ha med Vesterål-trioen på scenen og fortalte til publikum at de kunne vente seg en stor musikalsk overraskelse, høre noe de aldri tidligere har opplevd.

Foran speilet som hun kjøpte på El Oriental
tar hun på seg sin røde kjole og sitt kjede,
kanskje ser hun ikke så dårlig ut denne natten,
ned til Tiscapa, bort til Lobo Jack,
og om morgenen kommer hun hjem til huset sitt
enda en dag eldre.

Etter pause var det mer trøkk, heftigere rytmer, tettere salsa, ikke mer visesang og ønskekonsert. Plutselig bryter Luis Enrique av, inviterer Sortlandsjentene opp på scenene, og sier at deres munnharpespill er det vakreste musikalske uttrykk fra det kjølige, rene, snøhvite nord som en kan tenke. Jentene spiller, munnharpe har ikke så veldig kraftig lyd, jentene nynner, Sønnavindsvalsen fyller La Buena Nota. Publikum klapper, bandet klapper. Luis Enrique er imponert, opptatt av musikalsk forbrødring og inspirasjon på tvers av landegrenser, for han har alltid visst at munnharpen kommer fra Afrika, blir brukt i Brasil og så viser det seg at den nærmest er nasjonalinstrument i Norden.

Hennes sønner passer biler, selger vann,
spiser ikke, sniffer lim,
lever på gatene i Managua.
Så Maria beklager at hennes liv
aldri kommer til å forlate miseren.

Dette gode mennesket fra Nicaragua beklaget imidlertid at sangen hans om Stakkars Maria er så trist, men alt er ikke helt håpløst for Maria som en kan få inntrykk av, hele tiden i de årene som har gått så har det vært lys i mørket, så Luis Enrique, tekstforfatteren, håpet, nei lovte at Maria har reist tilbake til landsbygda for å dyrke jorda, og at ungene hennes har begynt på barneskolen. Gjentatte ganger under konserten fortalte Luis Enrique om hvor fint det var å oppleve de vakre kjølige tonene fra nord, mens han selv imponerte med fyrig luftmunnharpespill. Alltid Sønnavind på La Buena Nota.

Pobre Maria
y su fantasia
que la capital
era lo mejor
para salir de pobre.

Trond Berget var med som tolk på årets reise. Han reiste dels på oppdrag for SAIH, dels som vår tolk. Vi hadde stor nytte av Nicaragua-kunnskapene hans også. Vi sender derfor en stor takk til Trond fra alle sortlendingene. (ap)
(Trond Berget arbeider i dag for Regnskogsfondet.)

 

 

Til toppen av siden

 

 

NICARAGUA,

SETT MED VÅRE ØYNE

Det var seks glade elever ved Sortland videregående skole som en kald januardag fikk beskjed om at akkurat de skulle få besøke skolens vennskapsskoler i Nicaragua dette året. Elevene var: Veronica Johansen, Grete Haug Pettersen, Marte Kanutte Johansen, Camilla Carlsen, Ida Solhaug og Marit Nygård. I tillegg var lærerne Hege Monica Eskedal og Arnfinn Paus, samt som tolk og guide; Trond Berget, som representerte SAIH med på turen.

Vi var en gjeng med forventningsfulle mennesker som stod i avgangshallen på Fornebu torsdag 19. mars, noen med bred erfaring fra kontinentet på den andre siden av Atlanterhavet, andre med liten eller minimal erfaring fra kulturen og levesettet på et kontinent så langt fra vår virkelighet her oppe i Vesterålen. Forventningene og forestillingene var mange, men den drøye to uker lange reisen skulle vise seg å bli en opplevelse som langt oversteg det vi hadde lest og hørt om.

Vi hadde forberedt oss godt på forhånd; satt oss inn i landets historie, økonomi og kultur, lest rapportene fra tidligere år og snakket med de elever og lærere som hadde vært på besøk i Puerto Cabezas tidligere. Erfaringene vi gjorde, opplevelsene vi hadde, møtet med menneskene og kulturen lærte oss likevel flerfoldige ganger mer, nettopp av den grunn at vi var tilstede selv og opplevde det der og da. En type lærdom som ingen bok og ingen lærer kan gi deg. Dessuten ble vi begunstiget med en god del forelesninger hvor vi fikk et godt innblikk i landets geografi og historie, og i møte med forskjellige bedrifter og organisasjoner fikk vi kunnskap om den politiske, kulturelle, sosiale og økonomiske situasjonen på Atlanterhavskysten. (En spesiell takk går til historielærer Fidel!)

Vi forberedte oss ekstra godt når det gjaldt tryggheten på turen, Puerto Cabezas er ikke like trygg som Sortland når det gjelder kriminalitet, og bakteriefloraen er litt frodigere der enn i selv norske rakefiskmager. Heldigvis for oss slapp vi unna med litt dårlige mager. En av erfaringene vi dro var imidlertid at man kan risikere å pådra seg diare dersom man jogger rundt utdødde vulkankratere… Den viktigste erfaringen var kanskje likevel at et besøk i tropene krever mye mer gnagsårplaster enn det man tror samt dobbelt opp med magetabletter.

Som sagt; det ble en minnerik tur for oss alle, men først da vi igjen satte føttene ned på norsk jord i ankomsthallen på Fornebu 5. april forstod vi hvor langt av sted vi hadde vært. Vi kommer fra det lille landet Norge hvor vi tror at Europa er verden. Men Nicaragua er ikke influert av Europa slik vi tror. Latin-Amerika er et eget kontinent med en egen kultur langt fra den europeiske. Nicaragua viste seg å være en kulturell smeltedigel med påvirkning fra det indianske, det afrikanske, det spanske, det amerikanske og sogar det kinesiske. Vi kom tilbake til Norge, rike på nye erfaringer og opplevelser, etter to uker hvor vi opplevde en verden med en annen pallett og andre lukter og andre tanker enn de vi hadde ved reisens begynnelse. Et minne for livet.

Hege Monica Eskedal

 

Til toppen av siden

 

MITT MØTE MED MISKITO

Ida Th. Solhaug, 2mu

Jeg som ikke kunne spansk, skjønte fort at samtalene mellom meg og nicaraguanerne lett kunne bli noe ensformige. De sa noe til meg på spansk, jeg smilte og svarte vekselsvis "si, si" og "moi bien", mine eneste spanske gloser. Så da jeg havnet ved siden av en indianer under velkomstmiddag i Puerto Cabezas, prøvde jeg å få i gang en samtale på indianerspråket i stedet. Sjakktrekk! Fra da av konverterte jeg til miskito. Det slo an. Hvite, lyshårede jenter som snakker miskito, er sjelden vare i Puerto Cabezas. Resten av turen gikk jeg under navnet "profesora de Miskito".

Det var ikke så vanskelig å lære seg miskito. Jeg gjentok det de sa, de klappet i hendene og var strålende fornøyde. Skjønt det slo ikke alltid like heldig ut. Jeg presterte å spørre en indianerhøvding: "man mairin brisna?", en setning som jeg stadig fikk høre og som virket relativt populær. Han ble stille en stund. Så lo han. Lenge. Jeg lo, jeg og.

Da jeg etterhvert skjønte at jeg nettopp hadde spurt indianerhøvdingen om han hadde mannlig kjæreste, stivnet gliset mitt.

Miskitoindianerne

Miskitoene er indianere som bor langs Atlanterhavskysten i Nicaragua og Honduras. Cirka 8 prosent av Nicaraguas befolkning er indianere, men de utgjør 60 prosent av befolkningen i fylket RAAN, der Puerto Cabezas ligger. Denne etniske minoriteten har vært oversett og undertrykt av myndighetene fra kolonitiden og fremover. For eksempel fikk ikke miskitobarn lov å snakke miskito i skolen, all undervisning foregikk på spansk. Etter revolusjonen kom det på 80-tallet en ny lov om tospråklig opplæring i barneskolen til og med fjerde klasse.

Da vi besøkte klassene, så vi at elevene som var miskito ofte hadde problemer med å følge undervisningen, som er på spansk. Elevene lærer verken miskito eller spansk skikkelig, og mister dermed det fundamentet andre barn har i sitt eget morsmål. Det har ikke blitt lagt stor vekt på å ta vare på indianernes kulturarv, de færreste av elevene lærer noe som helst om urbefolkningen i landet. Men det skjer heldigvis noe, vi besøkte for eksempel en institusjon som samlet og skrev ned indianske myter og sagn, lagde ordbøker på miskito og gav ut historiebøker på språket.

Da vi kjørte gjennom indianerlandsbyen og så de gamle konene som satt i skyggen av store mangotrær og ristet cashewnøtter over flammene, fikk jeg mest lyst til å hoppe av bilen vår og bli igjen. Jeg ville naturligvis fort funnet ut at å bo i Latin-Amerikas nest fattigste u-land ikke bare var idyll. Alltid nok mat, vann (!), klær, penger - rettigheter, skole - hører min verden til. Men det gjør stressa mennesker også. Som om vi er redde for all den tida vi har spart takket være vaskemaskin, micro, bil og brødmaskin, skal kastes bort - gå til spille. Tid er penger, derfor løper vi langs fortauene og stopper aldri opp... Jeg tror miskitoene lærte meg at det finnes andre måter å leve på enn vår.

Ida Th. Solhaug, 2MU

 

 

Til toppen av siden

 

 

PÅ RUNDTUR I MANAGUA-REGIONEN

Camilla Carlsen, AF2d og Marte K. Johansen, 2MU

 

En av de tre dagene vi var i Managua ble brukt til en dagslang rundtur i regionen rundt hovedstaden.

Reisen startet med et besøk til Masaya-vulkanen, hvor vi fikk oppleve å stå i dampen av en aktiv vulkan. Videre gikk turen til markedet i byen Masaya. Det var et stort marked, hvor bodene var stappet med ganske så spesielle og utradisjonelle ting. For her kunne man kjøpe alt fra håndlagede smykker og sko til utstoppede beltedyr, alligatoraskebeger, skilpadder og marimbaspillende iguanaer. Utstoppede padder var spesialiteten, og fantes i mange forskjellige varianter, både som pengebøker, og utstyrt med diverse instrumenter.

Det ble rimelig varmt under tøytakene på markedet, så etter handleturen var det godt å dra ut til Nicaraguasjøen. Vi leide oss en båt og ble kjørt ut på innsjøen.

 

Vi befant oss i et område på innsjøen hvor det fantes en mengde bittesmå øyer hvor folk bodde. Det så ut til å bo bare en familie på hver øy, og ofte hadde de små svin og haner som tuslet rundt mellom palmene på øya. Det var nesten uvirkelig å bare ligge på båttaket, sive under kokospalmene og se de tropiske fuglene flakse forbi. Senere på turen gikk vi i land på en av øyene og tok oss et kjempeherlig tropebad.

Nicaraguasjøen er den største av Nicaraguas mange innsjøer, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Nicaragua kalles "vulkanenes og innsjøenes land"

Camilla Carlsen, AF2d og Marte K. Johansen, 2MU

Til toppen av siden

 

REDD BARNAS DAGHJEM I MANAGUA

Marit Nygård, 2MU

Som den første delegasjonen fra Sortland videregående skole fikk vi besøke Redd Barnas dagsenter i Managua. Vi fikk møte barn som har en svært tøff hverdag i hovedstaden. I Managua er det tusenvis av gatebarn som hver eneste dag går rundt i gatene og tigger, selger små godteposer eller sniffer lim for å prøve å glemme hverdagen.

 

Når vi var ute og gikk i gatene hadde vi ofte en liten horde av små og skitne barn med fillete klær etter oss. Det var ikke lett å måtte avvise mange av dem, men det er ikke mulig å gi noe til alle. På dagsenteret hadde vi derimot en veldig positiv opplevelse. "Jeg har lært meg at framtida ikke behøver å se mørk ut, det går an å gjøre noe ut av livet sitt", sa en niåring som hadde fulgt prosjektet noen år.

Nettopp dette er prosjektets mål: over tid å gi barna troen på seg selv og lære dem å se mulighetene i framtida. På senteret blir barna tatt godt vare på. De får undervisning og nødvendige måltider. Mange av barna er foreldreløse, så for mange er den eneste voksenkontakten den de får her hos Redd Barna. Vi så veldig tydelig den individuelle omsorgen hvert enkelt av barna fikk. I tillegg er en viktig del av prosjektet å formidle de mest elementære samfunnsnormene, samt gi barna selvstendighet og selvtillit.

 

Vi fikk møte og snakke med mange av barna. De syntes det var stas at seks kritthvite jenter skulle være med på ettermiddagssamlingen. Det var sterkt for meg, - rik, hvit, "turist", å høre gatebarn stå foran den store forsamlingen og fortelle om kampen for å komme seg vekk fra gata. I ettertid er det godt å vite at senteret i Managua vil fortsette å gi barna i hovedstaden en ny sjanse.

Marit Nygård, 2MU

 

Til toppen av siden

 

 

FROSKEHOPP OG LINJEGYMNASTIKK

Grete Haug Pettersen, AF3A

Reell utveksling innebærer aktiv deltakelse i så mange som mulig av de aktiviteter som ble bedrevet på våre vennskapsskoler. Yrkesskolens gymtime var i så måte intet unntak.

Tre bleike jenter, klare til innsats under en steikende tropesol vakte oppsikt, og latter, blant elevene. Da vi etter litt bøy, tøy og strekk – lydige etter gymlærerens kommandorop- gikk over til øvelsen "froskehopp", ble ikke begeistringen mindre, eller latteren mildere. En liten tilskuerskare nøt også synet av svette, froskehoppende Sortlandselever, og utbyttet av timen må sies å ha vært relativt stort for alle parter, enten det nå var i form av strammere lårmuskulatur eller en god latter….

To uker på besøk gir ikke tid til mer enn et lite innblikk i hvordan livet fortonet seg på våre vennskapsskoler. Tiden blei fordelt mellom to skoler, - en yrkesfagskole og en allmennfagskole. Yrkesfagskolen i Puerto Cabezas har både møbelsnekring og betongfag på timeplanen.

Elevsammensetningen på yrkesskolen kan ikke sies å være helt basert på likestilling hva kjønn angår. 99 prosent gutter, betydde at en delegasjon på seks jenter blei godt mottatt… Det samme gjaldt for øvrig på de fleste stedene vi besøkte. Vi blei blant annet invitert heim til en forfriskende kokosnøtt i en av elevenes kokoshage, kveldsmat hos prestene i en av elevenes kirke, og vi delte opplevelsesrike utflukter med både elever og lærere fra begge skolene.

Store kladder, mangel på bøker, overarbeidede lærere, slitte klasserom og stort frafall av elever var en del av de problemene som i høyeste grad var til stede. Til tross for dette, representerte allikevel det å kunne fullføre en videregående utdannelse en mulighet for å kunne få en tryggere framtid for de som fullfører. Samarbeidsprosjektet mellom Sortland videregående skole og skolene i Puerto Cabezas innebærer foruten de rent vennskapelige relasjonene også at elevene på Sortland skaffer til veie midler, som kommer utvalgte elever i Nicaragua til gode i form av stipender. Dette gir elever som ellers ikke ville hatt muligheten til å fullføre utdannelsen sin av økonomiske grunner, mulighet til å fullende sin skolegang.

Kokaintesten….

Selv om ulikhetene var mer påfallende enn likhetene, hva angikk undervisningsopplegget i Puerto Cabezas, var det i alle fall minst en ting vi kjente igjen.

Narkotika er et globalt problem som også omfatter Nicaragua, ikke minst Nicaraguas østkyst, hvor Puerto Cabezas ligger. Landet har en slags transittfunksjon i narkotrafikken mellom de store produsentlandene i Sør-Amerika, og det endelige markedet; USA. Dette gjør tilgangen på blant annet kokain stor, og dette faktum, kombinert med andre omfattende og økende sosiale problemer, gjør at narkotika er et økende samfunnsproblem i Puerto Cabezas.

Som en konsekvens av dette, gjestet en av byens politimenn en dag yrkesskolen. For oss Sortlandselever, som nærmest er oppvokst med begrepet "ANT" som en del av vår grunnskoleutdanning, og opplevd mang en holdningsskapende narkotikakampanje, var det mye kjent stoff politimannen hadde å by på. Ingen tvil om at budskapet nådde fram til de femtitalls guttene som hørte på, og responsen fra tilhørerne tydet på at for mange var dette et aktuelt problem.

På et punkt skilte imidlertid politimannens opplegg seg fra det vi før hadde sett. Med seg i vesken hadde han nemlig små demonstrasjonprøver av ulike stoffer. Deriblant kokain, og vi fikk både se og kjenne på stoffet, og lærte oss kokaintesten; altså hvordan kunne fastslå hvorvidt et hvitt pulver er kokain eller ikke, uten å på noen måte innta det. Denne kunnskapen kommer oss vel sannsynligvis ikke til nytte, dog, det var en interessant time. Både på grunn av dens budskap, og det å oppleve at det blir gjort holdningsskapende arbeid blant ungdom på et sted hvor mye mangler, hva sosial trygghet og velferd angår.

Grete Haug Pettersen, AF3A

 

 

Til toppen av siden

 

 

GJENNOM JUNGELEN FOR Å SE BASEBALLKAMP

Veronica Johansen, 2IF

Det som ga meg sterkest inntrykk, var bussturen fra Puerto Cabezas til gruvebyen Rosita, der vi omsider kom fram til baseballkampen mellom Puerto og Bluefields.Vi lærte fort at nicaraguanerne har et helt annet forhold til tid enn vi har. De sa det skulle ta 2-3 timer; det tok 7!

Da vi var vel halvveis kom motorproblemene. Vi måtte ut og reparere ved fire ufrivillige stopp. Til slutt måtte bussjåføren knyte bakakslinga fast med tau! Så det tok på med en hel dag i buss i stekende sol og med solbrent rygg.

Landskapet var flott. Mer dynamisk enn ute ved kysten; - her var fjell og daler og frodig regnskog. Omsider nådde vi Rosita, - klare til kamp.

Rosita er en by midt i landet med ca. 4000 innbyggere. Det gjorde inntrykk at mange ikke hadde råd til å betale de få kronene (10 cordobas = 7 kroner) det kostet for å komme inn på stadion. Mange klatret opp i trær eller på skurene i nærheten og titta over gjerdet.

Da vi kom, kan man vel si vi skilte oss ut i mengden. Med ett hørte vi radioreporteren si: "Og her kommer en gruppe veldig hvite personer, og de er fryktelig entusiastiske:" Stemninga var ellevill; folk jublet, drakk og spiste. Utenfor stadion var der en rekke salgsboder med bananchips, brus, øl tortillas og tacos.

Baseball er nasjonalsporten i Nicaragua, og en kamp kan vare 3-4 timer. Vår kamp varte innpå 4, men den entusiastiske stemninga holdt seg hele ettermiddagen. Bare synd at Puerto tapte 7-9 i den innledende kampen.

Så stod hjemreisa for tur, og vi lurte på hva som ventet oss: - kom bussen til å holde helt hjem? Etter noen motorstopper til nådde vi ferga over elva Wawa. Det er ei tidevannselv, men nå var det lavvann. Vi måtte vente fra kl. 22 til 1.30 på natta. Da var tålmodigheta god å ha før ferga kunne ta laus. Slik varte turen tilbake 8 timer.

Veronica Johansen, 2IF

Til toppen av siden

Skogbruk og treforedling i Nicaragua

Hege Monica Eskedal

 

For å komme til Nicaraguas atlanterhavskyst, er det enklest å reise med fly. Det er gode flyforbindelser; til Puerto Cabezas går det fly fra Managua tre ganger daglig, nesten alle dager. Turen tar bare et par timer,- et par timer hvor man flyr over øde skogstrekninger og til dels store ubebodde områder. Man kan ikke unngå å legge merke til alle banesårene i skogbunnen; flathogde og utbrente partier hvor man vagt kan ane størrelsen på de trærne som engang stod der fordi de råtnende trestammene har etterlatt seg et krater som er synlig fra flyet vårt , 10000 fot over bakken.

De to provinsene på atlanterhavssiden, RAAN i nord og RAAS i sør, omfatter halvparten av Nicaraguas landareal, men bare 10% av befolkningen bor her. Befolkningen består av bl av miskito- og mayangna-indianere (tidl. sumo), mestiser og kreoler. Selv om mayangaindianerne kom først, dominerte miskitoene området fra den sørlige delen av Honduras til Panama, og hadde sitt eget kongedømme, Mosquitia, fra 1687 til 1893. I 1893 ble kongedømmet innlemmet i Nicaragua av general Zelaya. Dette ble sett på som et ran av befolkningen her. De tidligere lederne krevde flere ganger å få tilbake herredømmet over landet, til ingen nytte.

Innlemmelsen av Mosquitia i Nicaragua åpnet opp for utenlandske interesser, primært amerikanske. Atlanterhavskystens naturrikdommer, som består av bl.a. gull og tropiske edeltrær, har fram til i dag vært utnyttet av utenlandske investorer. I dag regner man med at alle naturressursene hovedsakelig tas ut av utenlandske bedrifter. I tillegg til dette går alt som betales av skatter og avgifter direkte til Managua.

 

Treforedlingsbedriften Madensa

Vi var invitert på besøk til en av de mange treforedlingsbedriftene i Nicaragua; Madensa. Bedriften ligger i utkanten av Puerto Cabezas, og den ble startet i 1991. Som de fleste bedrifter av denne typen, er den 100% utenlandsk eid, Madensa er eid av investorer fra Den Dominikanske Republikk. Daglig leder, Oscar M. Martinez, tok velvillig imot oss på sitt kontor der vi fikk en generell orientering om bedriften.

Martinez fortalte at bedriften har en avtalekonsesjon som går over 20 år og dekker et område på 42.000 hektar. Det er myndighetene som merker trærne som tas ut, og et felles kooperativ som hugger ned trærne. Trærne tas ut i parseller på opptil 1 hektar. Dette på grunn av størrelsen til anleggsmaskinene. Ved anleggsveiene som kommer fra uttaksområdene, har politiet satt opp sperringer for å kontrollere alt tømmeret som skal til sagbruket. Dette er med på å sikre at bedriften driver i henhold til konsesjonavtalen.

Av de om lag 20 typene tømmer som blir tatt ut, er ca 40% verdifullt tømmer, som blant annet seder og caoba, en mahognisort. På sagbruket blir tømmeret kappet opp i 10x18 fots store biter før de eksporteres. Tømmeret blir hovedsakelig eksportert til Den Dominikanske Republikk, og noe, hovedsakelig andre sortering, går til det innenlandske markedet.

I følge konsesjonsavtalen skal bedriften følge en bruksplan hvor blant annet gjenplanting er en del av avtalen. For hvert tre som tas ut, skal det plantes 3 nye trær. For å få et høsteferdig tre tar det 20 til 25 år, - skikkelig store trær tar det 40 til 45 år å produsere. Blant annet er WWF inne for å kontrollere at avvirkningavtalene fungerer slik den skal.

Etter denne orienteringen, ble vi invitert ut på sagbruksområdet for å se oss om. Jeg gikk ut med følelse av at jeg hadde fått hørt en historie som kanskje hadde en annen side enn den som ble presentert for oss. Blant annet fikk jeg bekreftet dette av sveitseren Gabriel von Grünigen, for tiden lærer på tømmerlinja på INATEC, yrkesskolen i Puerto Cabezas, utplassert av utviklingsorganisasjonen Liechtensteinischer Entwicklungsdienst. Andre kilder kunne bekrefte det samme; det finnes sider ved det internasjonale engasjementet innenfor treforedlingsindustrien i Nicaragua som kanskje er på kanten av de konsesjonsvilkårene de har forpliktet seg til å følge.

I løpet av de siste 30-40 årene har veldig mye av skogen i Nicaragua forsvunnet. Noe er underlagt en bevarende lovgivning, slik som naturreservoaret Bosawa i nord, Mellom-Amerikas største regnskog. Ellers er det lite av skogen som er vernet av lovgivningen. En hovedgrunn til dette, er de klare motstridende interessene som er mellom naturorganisasjonene og de lokale interessene på den ene siden, og den nicaraguanske regjerings behov for valuta på den andre siden. Nicaragua sliter med ettervirkninger av en lang periode med store økonomiske problemer, og har store gjeldsforpliktelser til blant annet Verdensbanken og Inter-American Development Bank. Det er derfor ikke vanskelig for store internasjonale selskaper som kan love regjeringen raskt tjent hard valuta å få innpass, selv om de bryter lover og konsesjonsbestemmelser.

 

Terratenientes

En annen stor konflikt, er den mellom urbefolkningsgruppene, som er støttet av internasjonale naturvernorganisasjoner som WWF, og landutviklings-, jordbruks- og tømmerinteressene. Den store taperen er ofte urbefolkningsgruppene, fordi de også på lokalt hold må kjempe. Det er nok av nicaraguanere, såkalte terratenientes, som med alle midler forsøker å få legalisert eierskapet til land som er ubebodd og ikke eies av noen. Treforedlingsbedriftene forhandler så med disse landbaronene for å få rettighetene til å hogge det verdifulle tømmeret. I bytte får de lokale landbaronene (terratenientes) hjelp til å rydde landet til kvegbeite og plantasjedrift. Det må legges til at Nicaragua har en lovgivning som skal sikre urbefolkningens rett til eget land, men i praksis er det en god del lovbrudd på dette området.

Som nevnt tidligere er det de lokale bøndene, enten de er terratenientes eller felles kooperativer (som er tilfellet med Madensa), som feller trærne for treforedlingsbedriftene. I en lov som presidenten, Aleman, vedtok i 1997, ble det nedlagt eksportforbud av alle edle tresorter. Sentralt i denne loven var også et forbud mot å bruke motorsag i hogsten. De lokale bøndene blåser i dette, og mye trevirke går tapt i oppkuttingen, omtrent 1,5 cm for hvert kutt. Noen av områdene drives lovlig som en konsekvens av at WWF og andre naturvernorganisasjoner er inne og kontrollerer hogsten. I disse områdene er alt gjort etter boka. Problemet er alle de andre områdene utenom disse spesielle "demonstrasjonsområdene", hvor lovbruddene skjer. Naturvernorganisasjonene kjenner denne virkeligheten, men har ingen reell makt til å gripe inn ovenfor lovovertrederne.

Marena

Marena er en statlig organisasjon som har ansvaret for skogbevaring og skogforvaltning. De skal regulere tømmerhogsten og sørge for at den foregår etter de lover og regler som eksisterer. Marena har en lokal avdeling i RAAN. Hvert år tildeler Marena nye konsesjonsområder hvor alt som er i området kan hugges ned.. 20% av inntektene fra konsesjoner og avgifter skal tilfalle regionen.

Landsbyene har liten tillit til Marena. De opplever at lite av inntektene tilfaller dem. Det har også skjedd at staten har gitt konsesjoner for områder som er oppfattet som landsbyjord. Dette er også noen av grunnene til at flere landsbyer har inngått egne ulovlige avtaler for felling av tømmer.

I forbindelse med uttaket av tømmer som går til treforedlingsbedriften Madensa, har de sørget for å opprette en politisperring hvor alt tømmeret som fraktes ut kontrolleres. Problemet for Madensa, er at deres eksportkontigent på 10% edle tresorter som gjelder for ti år, allerede etter omtrent seks år er brukt opp…

Situasjonen for regnskogen i Nicaragua er på mange måter dramatisk. Det som er ekstra tragisk er den utstrakte bruken av skogbrenning som i kombinasjon med den raserende avvirkningsmetoden som benyttes i tømmerhogsten, legger store områder av skogen øde. Dette har allerede ført til en ekstra oversvømmelse i året.

Det er åpenbart at det er behovet for hard valuta som gjør at regjeringen ser gjennom fingrene når det gjelder brudd på konsesjonsvilkår og eksportbestemmelser. Avstanden mellom den nicaraguanske regjerings økonomiske behov og de regionale interessene for selvstyre og forvaltning av naturressursene i området er stor. Mange av innbyggerne i de to regionene opplever at den vedtatte autonomilovgivningen ikke blir respektert fra Managua. Dette kan være med på å øke den latente konflikten som eksisterer mellom de forskjellige politiske grupperingene.

Orkanen Mitch vil nok ha stor betydning for hvordan Nicaragua skal kunne hanskes med forvaltningen av skogen i fremtiden. De økonomiske byrdene er øket etter orkanen og dens herjinger, og allerede nå vet vi at landet kommer til å trenge mer enn bare ren nødhjelp for å komme på fote igjen. Det er å håpe at også verdenssamfunnet engasjerer seg i utnyttelsen av naturressursene i Nicaragua, og er med på å støtte opp om den eksisterende lovgivningen, slik at inntektene kommer landet og dets befolkning til gode, og ikke faller i hendene på store internasjonale selskaper. Hege Monica Eskedal

 

Til toppen av siden

 

SPRÅKKURS I ASPÅSVEIEN HØSTEN 1998

Å være vert for nicaraguanske venner er vi blitt vant til etterhvert i vårt hus. Både ungene og Synnøve og jeg synes det hører med til hverdagen å huse fra 1 til 3 lærere fra Puerto Cabezas et par ukers tid i løpet av høsten. Så også i år. Det var tre brave menn som meldte sin ankomst i slutten av august. Inspektør Julio fra yrkesskolen, engelsklærer Roy fra allmennfagskolen og eldstemann i laget og delegasjonsleder Leo Chow, også fra yrkesskolen.

Etnisk sammensatt er selskapet også. Det er ikke nok å konstatere at vi har nicaraguanere i huset. Julio er miskitu og er følgelig vokst opp med miskituspråket, selvom han i sitt voksne liv er minst like spanskspråklig som noen annen i byen. Roy er creoler og engelskspråklig. Det betyr creolerengelsk, som jo er en standard innen engelsk på linje med amerikansk eller britisk engelsk. Men det er på papiret. Selvbildet er noe annet. De er vokst opp med den sannhet at de ikke snakker ordentlig engelsk. "My English is so bad! So bad!!" hevda Roy. Det var langt på veg hans refreng de to ukene han var hos oss.

Vi på vår side satt med ørene på stilker for å få med oss nye varianter og uttrykk, - vi er da engelsklærere!! Roy ønska seg et helt år i Norge for å lære bedre engelsk! Det er sterkt, - vi snakker jo om morsmålet hans. Hvis synspunket er representativt, høres det ikke bra ut for creolenes selvhevdelse og tiltru til egne krefter hjemme i Puerto.

Reint språklig er det mye å sette tenna i for en språklærer:

- them shoes no good for mountain walks;

- we goin;

- is that woman Tim him wife?

Og hvorfor skulle ikke dette være riktig språk? Det er i alle fall ingen naturlover som stenger for creolenes uttrykksformer i engelsk slik de har utviklet seg i Karibia de siste 3-400 åra. Anerkjent som egen skriftstandard ble det altså for få år siden. Nå er det selvbildet og de språkpsykologiske barrierer som gjenstår. Det er et større og mer langsiktig arbeid enn å vedta en språknorm. I skoleverket kan man velge også i Øst-Nicaragua: - Skal det være standard engelsk eller creolsk? Det bør ikke overraske noen at de fattigste foreldrene, de med minst skolegang har størst hang til å velge standard engelsk for sine barn. Dette er folk som kjenner sin egen tristesse og man skal vokte seg vel for å fortelle hva som er best. - I Nord er de rike: - lær deg deres språk, min sønn, så får du det bedre enn meg, har vel mang en far prediket både før og nå.

Velutdannede folk som sitter noe bedre i det, kan i større grad tillate seg å se verdien i den lokale kulturen. Så har de vel kunnskaper og økonomi nok til å finne bekreftelse på sitt eget i det creolske, og at det nytter å komme opp og fram også for underkjente kulturer bare man jobber hardt nok. Også i fylket RAAN i Nicaragua gjelder det at lokal kultur er mest for de utdannede, midlere sjikt i befolkningen, og at for de fattigste blant fattige stikker undertrykkingen og den daglige ydmykelsen for dypt til at man kan tillate seg å se noen som helst verdi i for eksempel creolsk engelsk.

I motsetning til creolene, som utgjør en minoritet på omlag 10% i Puerto og omegn, framstår miskitufolket med mer frimodighet overfor sin kultur. Så utgjør de da flertallet i regionen med sine vel 60% av befolkninga i fylket. De kan takke sandinistrevolusjonen for at de i dag har et skriftspråk, grammatikker og ordlister og tospråklig opplæring i barneskolens første 4 år.

Ikke alle stod på den siden i kampen om nasjonen i 80-åra. Men samtidig må man få fram at motstanden mot det nye mest av alt både var og er motstand mot sentralmakta og mot Managua. Man snakker gjerne om nicaraguanerne i vest som "spanjolene", og skal man et ærend til hovedstaden, reiser man "til Nicaragua"!

Våre venner Julio og Leo definerte seg som miskituer, men folk som etnisk sett er "reint miskitu", er så godt som umulig å finne, selv ute på landsbygda. Her går nok familiehistoriene på kryss og tvers over diverse etniske grenser gjennom generasjonene. Julio er nok ganske mye spanjol også, og Leo er halvt eller kvart kineser. Chow-familien er en betydningsfull kineserfamilie i byen med flere forretninger, en kinarestaurant og en del annen næringsvirksomhet. Og Leo har slått seg på undervisning i handelsfag, kontorfag og økonomi.

Men aller mest er han miskitu med en veldig formidlingsiver når det gjelder miskituspråket.

Det merket Ida i våres under SVS sin reise. Nå var det vår tur, rundt kjøkkenbordet etter kveldsmaten og om kveldene ellers.

-Tenki pale! sa Leo etter maten. -Thank you very much! suplerte Roy. Så fikk de ungene inn på banen også, og slik fikk de noen norske uttrykk med seg på vegen også: takk for maten!

- Yang tuktan wal brisna, meddelte Leo en kveld. -Jeg har to barn.

- Papi ki inska aialkra, fortalte han også; - far min var fisker.

Jeg på min side slo til med at min far var ingeniør, men da stoppa kurset opp for en stund.

Noe ord for det kunne han ikke replisere med. Så fikk vi vel slått fast at det neppe var overskudd på ingeniører i miskitubygdene i gamle dager! Vi dro inn på tryggere språklig grunn:

-Yang maistro: jeg er lærer;

-Man skul tuktan: - du er student.

Så bar det utpå igjen:

-Mairin pain yang laik: - jeg liker (den) pen(e) dame(a);

-Mairin aukam pura yang laik: - jeg liker den peneste dama!

Andre dager var Leos konsentrasjon over i mer praktisk lei, som f.eks.:

- Li auisa: det regner;

- Kaisa aitabaia: skal vi gå og svømme? ( Denne må alle sortlendinger som skal på utvekslingsreise lære seg!);

- Plun aidao kisa: jeg er sulten;

- Li din aidao kisa: jeg er tørst;

- Brit piaia: jeg spiser brød.

Historisk sett er miskituspråket svært påvirket av engelsk. De var i lang tid i allianse med engelskmennene mot spanierne. Britene etablerte til og med et eget kongedømme under navnet Mosquitia allerede på 1600-tallet og dro med seg en lokal høvding over til Jamaica for å krone ham under det klingende navnet Jeremy den første. Uniform fikk han også! Flere slike kuriøse episoder finnes, der man fort ser det latterlige i kolonialistenes framferd, ved siden av det brutale og grusomme som historen ellers beretter om.

Noen eksempler på engelske lånord er f.eks. brit for bread. Laik er rein lydskrift for like.

Dessuten er det en modernisert, parallell tallrekke med utgangspunkt i engelsk til den tradisjonelle tallrekke, som bygger på 20-talls- og ikke 10-tallssystem.

Over til mat igjen:

Sab ansarasar: - hvor er butikken? - Kanskje Leo hadde gitt opp håpet om mer å spise denne ettermiddagen? Folket i Aspåsveien 16D er nok ikke kjent først og fremst for sitt høyprofilerte kjøkken, det må vel innrømmes. Men én ting har vi lært oss: alt fra havet skal stekes og pepres ihjel både lenge og vel. Da går det ned på høykant, og skryt får vi også! Vår ellers så nensomme omgang med trekking av kokefisk eller lett fresing i stekepanne er det bare å glemme: det blir jo ikke skikkelig mat av sånt!

Apropos mat og drikke: Roy var adventist og meget nøye med å unngå kjøtt og skalldyr, øl,vin, kaffe og te. Der i gården ble det mye brød og ost og urtete. Julio og Leo var medlemmer av Moravakirken. De spiser det meste, men skal ikke danse eller drikke alkohol.

Leo overholdt dette veldig nøye. Julio var ikke-praktiserende morava på lørdager og med den klare regel at alkohol kun finnes i rom! Dette var ikke vanskelig i det hele tatt for vertskapet.

Vår tverrkulturelle hverdag både i språk, historie, familiestruktur samt mat- og drikkevaner ga (bokstavelig talt) mye næring til våre høyst flerspråklige samtaler.

Men våre tre mannlige gjester var svært bekymret da Synnøve pyntet seg for å gå på fest aleine en fredagskveld. Da var det betydelig uro å spore, og hva slags macho var nå hr. Paus som ikke slo ned på sånt: å gå ut er jo bare en mannsgreie, det vet jo alle!

Desto større lettelse og dertil hørende anerkjennelse da det ble klart at det dreide seg om damelag hjemme hos Inga og at det skulle kjøres privatbil fra dør til dør!

To uker går fort. Det er en krevende form å bli kjent på. Nettopp når det begynner å bli lettvint med besøk i huset, brytes det av. Gjestene våre kjenner dette ekstra sterkt, - de som er på besøk i vår velstand og skal hjem til sine vanskeligheter og fattigslige liv. Det er ikke bare enkelt å gjøre avskjedsseansene lette og muntre, men det må jo helst være lyst og lett og med iallefall noen forsikringer om kanskje å få møtes igjen en dag.

- Aisabe! prøver vi i en litt anstrengt lett tone.

- Ha det! Ha det bra! får vi tilbake.

- Aisabe yuala kat! - På gjensyn! - Until next time! Det er Roy som avlutter, nå på standard engelsk.

Arnfinn Paus

 

 

 

Til toppen av siden

 

Besøk fra Nicaragua 24.8 – 7.9.1998

Marit Nygård, 3MU

Årets delegasjon fra Nicaragua ankom Sortland 24. august. samme dag var det høytidelig velkomst i skolens aula, med samtlige av skolens elever og ansatte til stede. Deler av markeringen var vært offisiell: begge nasjonalsangene ble fremført med musikklinjas skolekor som forsangere, og rektor Roy-Åge Gabrielsen samt prosjektleder Arnfinn Paus holdt sine velkomsttaler. Årets nicaraguadelegasjon ble presentert, og enkelte imponerte med perfekte norske fraser, - det var tydelig at noen hadde trent litt på forhånd!

4.-5. september arrangerte skolen et U-landsseminar. Seminaret var helt bevisst lagt til denne helga slik at besøket vårt fra Nicaragua kunne være med, både som tilhørere og som bidragsytere. det var ca. 40 deltakere på seminaret, med hovedvekt på skolens egne elever og lærere. Flere foredragsholdere var leid inn:

Kari Øyen fra Norsk Fredskorpssamband, Odd-Kjetil Johannesen fra SAIH og Jorulf Haugen, Nordlands fylkesskolesjef.

I tillegg bidro årets norske delegasjon som var i Nicaragua i mars –98 med lysbilder og stemningsrapport fra Puerto Cabezas. Årets nicaraguanske delegasjon hadde også forberedt en egen avdeling.

Seminaret inneholdt også innslag av mer kulturell og gastronomisk art. Kokkelinja fra SVSs filial i Øksnes stod ansvarlig for både lunsjene og for festmiddagen fredag kveld. SAIHs foredragsholder holdt kurs i den latinamerikanske dansen merenge for alle seminardeltakerne.

 

Etter 2 intense uker med våre nicaraguanske venner, var avskjeden nær forestående. I løpet av disse ukene hadde de vært innom alle skolens ulike avdelinger og linjer, og fått besøke skolens filialer i regionen. Delegasjonen virket svært fornøyd med det varierte oppholdet sitt, selv om det er umulig å få med seg ALT i løpet av to uker. Men de fikk med seg skolens fjelldag. Her imponerte nica-ene med padleferdigheter i Storvatnet, og de viste stor entusiasme for turen opp til Ånstadblåheia. Fjell er eksotisk når man kommer fra flate Puerto Cabezas!

En smak av Vesterålen fikk de, og regionen viste seg virkelig fra sin beste side hva været angår.

Marit Nygård, 3MU

 

Til toppen av siden

 

 

Jazmin og jeg

Marte Mari Hovlund, AF 2B

I forbindelse med Nicaraguadelegasjonen –98 stilte jeg og familien min oss til disposisjon for å ta imot en nicaraguansk skole-elev. Jenta som kom til oss het Jazmin Elisa, var 16 år og gikk på den allmennfaglige skolen i Puerto Cabezas.

Hun var positiv og sosial, og vi fikk fort god kontakt. Med egenskaper som å være utadvendt og vitebegjærlig, lærte hun raskt den norske kulturen å kjenne og hun tilegnet seg de mest nødvendige ( samt noen av de unødvendige!) frasene på norsk. Hun pratet godt engelsk, så kommunikasjonen gikk bra. Hennes imøtekommende stil førte også til at vi fikk mulighet til å bli kjent med sider av hennes kultur, som hun ivrig fortalte om.

Jeg hadde trodd at kulturforskjellene skulle gjøre større utslag enn det de gjorde, men to ting som ganske raskt viste seg som forskjeller var oppfatningen av tid og også sosial samværsform. Jazmin tok ting ganske rolig og skjønte ikke bestandig at måtte vi være et sted på et bestemt tidspunkt, så måtte vi det. Ellers viste det seg at Jazmin var sosial i større grad enn vi er vant med i Norge og at hun ikke var glad i å være alene.

Disse tingene var bare bagateller av forskjeller. Jazmin var ei kjempetrivelig jente som virket livsglad og kanskje spesielt reflektert til bare å være 16 år, - mer enn hva som er vanlig for 16-åringer i Norge.

Marte Mari Hovlund, AF 2B

Til toppen av siden


TIL HEGES HJEMMESIDE