GJENNOM JUNGELEN FOR Å SE BASEBALLKAMP

Veronica Johansen, 2IF

Det som ga meg sterkest inntrykk, var bussturen fra Puerto Cabezas til gruvebyen Rosita, der vi omsider kom fram til baseballkampen mellom Puerto og Bluefields.Vi lærte fort at nicaraguanerne har et helt annet forhold til tid enn vi har. De sa det skulle ta 2-3 timer; det tok 7!

Da vi var vel halvveis kom motorproblemene. Vi måtte ut og reparere ved fire ufrivillige stopp. Til slutt måtte bussjåføren knyte bakakslinga fast med tau! Så det tok på med en hel dag i buss i stekende sol og med solbrent rygg.

Landskapet var flott. Mer dynamisk enn ute ved kysten; - her var fjell og daler og frodig regnskog. Omsider nådde vi Rosita, - klare til kamp.

Rosita er en by midt i landet med ca. 4000 innbyggere. Det gjorde inntrykk at mange ikke hadde råd til å betale de få kronene (10 cordobas = 7 kroner) det kostet for å komme inn på stadion. Mange klatret opp i trær eller på skurene i nærheten og titta over gjerdet. Da vi kom, kan man vel si vi skilte oss ut i mengden. Med ett hørte vi radioreporteren si: "Og her kommer en gruppe veldig hvite personer, og de er fryktelig entusiastiske:" Stemninga var ellevill; folk jublet, drakk og spiste. Utenfor stadion var der en rekke salgsboder med bananchips, brus, øl tortillas og tacos. Baseball er nasjonalsporten i Nicaragua, og en kamp kan vare 3-4 timer. Vår kamp varte innpå 4, men den entusiastiske stemninga holdt seg hele ettermiddagen. Bare synd at Puerto tapte 7-9 i den innledende kampen.

Så stod hjemreisa for tur, og vi lurte på hva som ventet oss: - kom bussen til å holde helt hjem? Etter noen motorstopper til nådde vi ferga over elva Wawa. Det er ei tidevannselv, men nå var det lavvann. Vi måtte vente fra kl. 22 til 1.30 på natta. Da var tålmodigheta god å ha før ferga kunne ta laus. Slik varte turen tilbake 8 timer.

Veronica Johansen, 2IF

TIL HEGES HJEMMESIDE